Dag 3: Sykedag. Ljosland Fjellstue

Dag tre ble sykedag med feber og det som verre er. Trøsten var fabelaktig sørvis og genuint god mat på Ljosland Fjellstove, samt et tilsendt dikt av Elizabeth Bishop. De neste dagene går vi inn i fjellheimen. Følg oss på linken nedenfor. Vi oppdaterer hver kveld når vi kommer fram til destinasjonspunktet.

http://share.findmespot.com/shared/faces/viewspots.jsp?glId=0ayq95pLFnNjvNqmCeiF5aGPRoWgGtWey

One Art

The art of losing isn't hard to master;
so many things seem filled with the intent
to be lost that their loss is no disaster,

Lose something every day. Accept the fluster
of lost door keys, the hour badly spent.
The art of losing isn't hard to master.

Then practice losing farther, losing faster:
places, and names, and where it was you meant
to travel. None of these will bring disaster.

I lost my mother's watch. And look! my last, or
next-to-last, of three loved houses went.
The art of losing isn't hard to master.

I lost two cities, lovely ones. And, vaster,
some realms I owned, two rivers, a continent.
I miss them, but it wasn't a disaster.

- Even losing you (the joking voice, a gesture
I love) I shan't have lied. It's evident
the art of losing's not too hard to master
though it may look like (Write it!) like a disaster.

Elizabeth Bishop

Dag 2: Verdal Skisenter - Åseral - Ljosland fjellstue

Vi våknet til nysnø og perfekte skiforhold. Nå var gode råd dyre. Jeg fant en bod full av gamle veistikker, fant to som ikke var helt ødelagte. og spikket dem litt i tuppen. Veistikkene fungerte som staver på nysnøen to mil inn til Åseral sentrum. Mannen på bildet synes det var for ille å gå med veistikker, så han kjørte hjem og hentet sine langrennskistaver som han ga meg helt gratis. En fantastisk gest. Åseral-folket får toppkarakter. Deretter begynte oppstigningen til Ljosland fjellstue, 2.2 mil oppover dalen. Mørket falt på og Polka og jeg var overlatt til oss selv og hodelyktene våre. Vi kom fram til en topp fem liste over snookerspillere, med unntak av Ronnie O'Sullivan, Alex Higgins, Jimmy White, som alle tre er overmenneskelige i alt de foretar seg på snookerbordet. Mine fem var Dominic Dale, Stephen Maguire, John Higgins, Mark Williams og Ding. Som vanlig rakk Mark Allen bare nesten frem. Oppstigningen til Ljosland viste seg å være alt for tøff. Det var et rent helvete. Ettersom jeg ikke har trent noesomhelst til denne turen, er fire og ei halv mil med tjuefem kilos ryggsekk i oppoverbakke, brutalt. Men vi kom fram til slutt. Og nå er følelsen av total utmattelse her. Total. Nå blir det en uke og så til neste oppdatering, ettersom neste internett-hotspot er Haukeliseter.   

Dag 1. Oslo S - Snartemo - Birkeland - Verdal Skisenter

Sovekupe er luksus, og jeg sov på øverste hylle fra Oslo Sentralstasjon gjennom en isklar januarnatt hele veien til Snartemo Stasjon. Kveldsunderholdningen stod Onkel Polka for. Han hadde lastet ned et spennende parti snooker fra kvartfinalen i VM 1982, mellom Doug Mountjoy og Alex Higgins. Konduktøren glemte å vekke oss, og vi kom oss såvidt av toget med all bagasjen klokka fem om morgenen. I kaoset som oppstod, glemte jeg skistavene mine i kupeen. Norge på langs på ski uten skistaver er ikke optimalt. Vi tok beina fatt mot Birkeland med full oppakning ski og sekk. Bjørn brukte sine effektive triks i lunsjpausen til de ansatte i Hægebostad kommunesenter. Jodling ga resultater. Før vi visste ordet av det, fikk vi fraktet sekk og ski noen mil frem langs veien, og overnatting innendørs i Verdal Skisenter. Jeg sovnet inn med bekymringen om morgendagen, som mest sannsynlig blir på ski. For min del uten staver.  

Dagen før dagen

Da er det klart at Bjørn og jeg reiser med nattoget til Snartemo torsdag kveld. Alvoret ved hele prosjektet begynner å gå opp for meg. Pakkinga er allerede i god gang, skibindinger monteres i morgen. Mangler dunjakke og vintersovepose, men satser på at det går bra, ettersom jeg er god til å holde varmen og har med meg lommelerke med vodka. Skiskoene mine er en smule for små, jeg kjøpte dem da jeg var seksten år, så de er altså femten år gamle, men tror de skal holde. I går drakk jeg meg snydens og tok adjø med noen Oslovenner. Gledespiken min har strikket et penisfutteral i ull som jeg tror kommer godt med, jeg pleier å fryse på snadden når jeg går på ski i fjellet. Ellers tar jeg med meg litteratur på øverste hylle, Clive Evertons snookerbibel Black Farze and Cue Ball Wizards. Jeg har slutta å røyke, men vurderer å begynne på igjen nå som jeg skal opp i fjellheimen. Å røyke sigaretter på tur er noe av det beste som finnes. Da jeg padlet og gikk til Nordkapp røyket jeg ti sigaretter om dagen, og det var ikke én for lite. På bildet ser dere Bjørn og jeg i Sulitjelma i Nordland i 2008, like før vi starter oppstigningen mot Sørjushytta (bildet er tatt av Lars Myhren Holand). Hvor vi skal gå, hvilken rute vi skal ta, aner jeg ikke, men jeg håper Bjørn har plotta inn ei bra rute på GPS'en. Jeg håper turen blir like fin som de to forrige. Om enn litt mindre livsfarlig enn padlinga. Skål!

Fredag 25. januar møter jeg Bjørn "Onkel Polka" Tomren ved sydfoten av Setesdalen og setter kursen nordover. Bjørn skal krysse hele landet i løpet av vinteren, mens jeg satser på å krysse i hvertfall halve Norge. Mest sannsynlig blir dette en gigantisk fiasko, men med tanke på at Bjørn og jeg har padlet Molde-Nordkapp og gått hele Norge på langs sammen, kan det også hende at vi lykkes. Hvis Bjørn lykkes blir han, såvidt jeg vet, den første til å gjøre Norge på langs ved å padle, gå til fots, og gå på ski. Sykkelturen kan jo gjennomføres til sommeren. Selv anser jeg denne ekspedisjonen som en slankekur med spektakulære omgivelser.